Øvelse - ikke prøvelse

Publisert: 26.11.2014

I oktober gikk Norges største krisekommunikasjonsøvelse, SNØ 2014, av stabelen. Jeg var med i spillstaben for media. Slik foregikk den, og dette lærte vi.

- Som jeg har understreket mange ganger under planleggingen av denne øvelsen: Dette skal være en ØVELSE, og ikke en PRØVELSE. Lykke til!

Anders Gundersen i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har samlet sin spillstab med mer enn 50 deltakere på DSBs kurssenter i Heggedal. Sivil Nasjonal Øvelse, SNØ2014 blant venner, gjennomføres hvert år, og er en kriseøvelse for departementene. I 2014 handler øvelsen om krisekommunikasjon. Hvordan skal 16 departementer med ulike ansvarsområder klare å kommunisere til befolkningen i en krisesituasjon?

- Åkei, da er klokka kvart på ni. Øvelsen er i gang, gi gass. (Anders Gundersen, DSB)

Scenariet dreier seg om funn av radioaktivitet i norsk hermetikk og en rekke andre stålprodukter. En skoleklasse i Bergen måler radioaktivitet i hermetikkboksene i butikkhyllene under et naturfagsprosjekt. Det blir oppstyr i lokalavisene. Havnemyndighetene i Boston stopper en last med norske stålvaiere på grunn av utslag på måleutstyr. Hvor kom det fra? Hvordan har det skjedd? Hvem har ansvaret? Notiser og små avisartikler blir fort til store nasjonale oppslag. Frykten brer seg på sosiale medier, både internasjonalt og i Norge.

- Kjetil, kan du lage en sak på pressemeldingen fra Strålevernet? (Fra mediedesken)

Tre kvarter etter starten på øvelsen er kaoset i gang. Synderen bak den radioaktive forurensingen er et firma som har hugget opp radioaktivt metall, og solgt det videre til en rekke produsenter. Hvor er det blitt av metallet? Hengebroprosjektet «Gardanger» kan være forurenset. Hundrevis av soldater i Telemarksbataljonen er berørt. Området rundt firmaet Skrap og skrot i Sortland er trolig forurenset. Høgskolen i Vesterålen må evakueres. Oljerigger i Nordsjøen undersøker om de kan være rammet. Kan nye lekestativer i barnehagene over hele landet utgjøre en fare for hundrevis av små barn?

Faste rutiner 

I en nasjonal krisesituasjon er det faste rutiner for håndteringen i Norge. I utgangspunktet er det ingen ting som endrer seg i en krise. Politikerne må drøfte og beslutte politiske spørsmål. Departementene har som vanlig ansvaret for å forebygge, forberede og håndtere på eget ansvarsområde. Men i nasjonale kriser som treffer mange departementer blir det fort behov for samordning. Det fikk Norge smertelig erfare både under Tsjernobyl-katastrofen, og tsunamien. Kriserådet, som består av sentrale embedsmenn, ivaretar og sikrer strategisk koordinering, blant annet mellom departementene som er berørt. Justis- og beredskapsdepartementet skal være fast lederdepartement, dersom Kriserådet ikke bestemmer noe annet. I denne øvelsen var det lagt opp til at Helse- og omsorgsdepartementet fikk rollen som lederdepartement. 

- Vi har en fransk kokk som har laget en kampanje mot norsk sjømat, fordi han mener den er forurenset. (Innspill på mediedesken under øvelsen)

Øvelsen blir nå evaluert, og deltakerne har nok gått igjennom mange av sine læringspunkter allerede. Hva lærte vi andre? For min egen del er dette de viktigste punktene om krisekommunikasjon:

Felles situasjonsforståelse

De store og kompliserte krisene handler ofte om noe som ikke har truffet oss før. Slik var det både under Tsjernobyl, tsunamien i Asia, og terrorangrepet 22. juli. Den første tiden handler ofte om at vi rett og slett ikke vet, og helt skjønner, hva som treffer oss. Uten felles oppfatning av hva krisen dreier seg om, blir det fryktelig vanskelig å håndtere krisen, og samarbeide med andre. Situasjonsrapporter og en felles forståelse av hva som skjer er alfa og omega. Uten en felles oppfatning av hva som skjer, spriker det i alle retninger, og samarbeid blir vanskelig.

Avklart organisering

Det er krevende å stå i en situasjon hvor du ikke helt vet hva som skjer, eller hva du skal gjøre. Svaret på å stå i slike situasjoner er å være godt organisert. Uten en klar forståelse av hva krisen handler om, er god forståelse av hverandre og hverandres roller helt sentralt, både i departementer, direktorater, kommuner, og alle andre virksomheter som er med i krisehåndteringen.

Kjenn hverandre

- Hvis et krisemøte starter med en presentasjonsrunde rundt bordet, er det noe galt. (Fra Strålevernets folk i gangene under øvelsen.)

I krisehåndtering på nasjonalt nivå må du ofte samarbeide med veldig mange, både departementer, kommuner, direktorater, private selskaper. Ofte er din egen virksomhet helt avhengig av at andre gjør en jobb. Det å kjenne hverandres organisasjoner er én ting. Men å kjenne personene du skal samarbeide, i en presset situasjon, er vel så viktig. Da vet du mer om sterke og svake sider, og du klarer å kommunisere godt.

 

comments powered by Disqus