av Frode Skarnes

En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i Aftenpostens "Kort sagt" 16. februar. Dette blogginnlegget går mer i dybden enn det avisen publiserte.

Mange er bekymret for at ekteskap med en utenlandsk person skal få betydning for ens sikkerhetsklarering. Aftenposten omtalte temaet 2. februar, og vi ønsker å nyansere bildet som er tegnet.

Først og fremst er det viktig å presisere at Norge fikk ny sikkerhetslov fra nyttår. Regelverket er mer fleksibelt og flere som tidligere ble nektet klarering, vil kunne få i dag. Tidligere var vi avhengig av å få offisiell informasjon om en person, fra det aktuelle landet. Nå kan vi i tillegg innhente bakgrunnsinformasjon om enkeltpersoner fra andre relevante kilder. Dette kan gi et bredere vurderingsgrunnlag i hver enkelt sak. Endringen får spesielt betydning i saker der man har en relasjon til andre stater. Det er viktig at informasjon som innhentes både er relevant, tilstrekkelig og troverdig. Det er også avgjørende at vi i størst mulig grad klarer å sikre likebehandling. Reglene er på plass, og det er tilrettelagt for nødvendig og tilstrekkelig fleksibilitet. Så vil vi bruke tiden fremover til å etablere praksis i samsvar med lovgivers intensjoner.

Det er frustrerende for både enkeltpersoner og arbeidsgivere når en sikkerhetsklarering blir nektet eller trukket tilbake. Det får store konsekvenser for mange. Dette hensynet må imidlertid veies opp mot hensynet til rikets sikkerhet. Ordningen med sikkerhetsklarering ble i stor grad etablert da Norge ble medlem av NATO. Det er et internasjonalt system som Norge må forholde seg til. Alle nasjoner har informasjon som må beskyttes for å sikre nasjonale interesser av ulik karakter. Vi må så gjøre en risikovurdering for å se hvem Norge skal betro denne graderte informasjonen.

Det er altså to variabler i dette bildet; hvilken type informasjon krever beskyttelse og hvem skal vi betro den til?

Det er de enkelte departement, direktorat, forsvaret og lignende som bestemmer hva slags informasjon som skal sikkerhetsgraderes og beskyttes. Forsvarssektoren har mer gradert informasjon enn sivil sektor, men det finnes også mye gradert informasjon i det sivile. Mange er interessert i norsk gradert informasjon, og etterretningstrusselen er høy i følge E-tjenesten og PST. Forebyggende sikkerhet er derfor avgjørende, og sikkerhetsklareringer er et viktig tiltak i den forbindelse. I Norge klareres over 30 000 personer årlig, men det er nok mulig å skjerme informasjon slik at færre personer trenger tilgang. Da kan omfanget av sikkerhetsklareringer reduseres. Det er viktig at klareringssystemet ikke blir en «sovepute» som benyttes i større grad enn nødvendig – for sikkerhets skyld. Arbeidsgiver må gjøre gode vurderinger av hvem som trenger sikkerhetsklarering, da dette er en inngripende prosess for den enkelte. Vurderingene bør gjøres i lys av at det faktisk ikke er alle som vil fylle kravene til å få klareringer, spesielt ikke på det høyeste nivået. Konsekvensene for både arbeidsgiver og enkeltpersoner kan dermed bli store når man mister eller ikke får klarering.

Og til slutt; hvem skal vi betro gradert informasjon? Hva skal vurderes før en sikkerhetsklarering innvilges, og hva skal til? Lovgiver har satt rammene for hva som kan vektlegges. Utgangspunktet er imidlertid at man må ha informasjon om den som skal klareres. Dette kaller vi personhistorikk. Hva som foreligger og er tilgjengelig om den enkelte kan variere, men vi må vite noe. Det må kunne fremskaffes informasjon som forteller noe om identitet, bakgrunn, oppførsel, økonomi, helse, forhold til andre stater og lignende. Først da kan vi identifisere eventuelle sårbarheter, og vurdere om vi kan gi vedkommende tillit til å ha en norsk eller NATO sikkerhetsklarering. All tilgjengelig informasjon inngår i en individuell helhetsvurdering i den enkelte sak, og resultatet avgjør om vedkommende får klarering. Er man uenig i resultatet, kan dette påklages til NSM.